URO: Kjell Grandhagen er geopolitisk ekspert i DNB. Denne måneden har han analysert usikkerheten i Midtøsten. Foto: Thomas Stefan Strzelecki

Kjells analyse: Midtøsten-regionen preges av tre langsiktige konfliktlinjer: Forskjellen mellom fattige og rike, etnisk-religiøse konflikter og proxy- eller stedfortrederkrigføring mellom regionale og globale stormakter.

I tillegg kommer de pågående konfliktene i land som Syria, Irak, Jemen og Libya, samt de latente risikoene knyttet til land som Iran, Tyrkia og Saudi-Arabia, og konflikten mellom Qatar og dets Gulf-naboer. I løpet av de siste månedene ser vi tegn til nye potensielle konflikter: Forholdet mellom USA og Saudi-Arabia er i ferd med å surne, og Russland og Kina blir stadig mer aktive i regionen. Denne analysen forsøker å oppsummere konfliktbildet i Midtøsten slik det nå fremstår.

Syria-konflikten preges av stor fremgang for Bashar al-Assads regjeringsstyrker

Tre grunnleggende konfliktlinjer

I det lengre perspektivet er det fortsatt tre grunnleggende konfliktlinjer som vil henge over Midtøsten / Nord-Afrika-regionen som et Damokles’ sverd. Disse er som nevnt:

  • De enorme forskjellene mellom fattige og rike i de fleste av landene i regionen. Det var dette som ledet frem til den «Arabiske våren», som aldri ble noen vår – men frøs til is. Men ingen må tro at denne konfliktlinjen har forsvunnet – den vil komme frem igjen når forholdene ligger til rette for det, i land som Egypt, Jordan, Syria og Saudi-Arabia.
  • De religiøse / etniske konfliktene ser vi daglig i konfrontasjonene mellom shiaer og sunnier i land som Jemen, Syria, Libanon, Bahrain og Irak. I tillegg er det også latente konflikter i land som Jordan – mellom jordanere og en majoritetsbefolkning av innflyttede, rettighetsløse palestinere, og ikke minst blant den kurdiske befolkningen i Irak, Syria, Iran og Tyrkia.
  • I stedet for å utkjempe kriger direkte mot hverandre, velger regionale og globale stormakter å utkjempe sine kriger i tredjeland, som med dette påføres uendelige lidelser og ødeleggelser. Det er dette vi ser i Syria, der både de regionale maktene Iran og Saudi-Arabia, og stormaktene USA og Russland støtter hver sin side i konflikten. Tilsvarende ser vi også i land som Libanon, Jemen og Libya.

Styrende trio

I det kortere perspektivet er det fortsatt de stadig pågående krigene som dominerer bildet. Syria-konflikten preges av stor fremgang for Bashar al-Assads regjeringsstyrker, understøttet av Russland og Iran. Disse kontrollerer nå i praksis det meste av Syria, med unntak av noen områder i nord der kurdiske grupper eller tyrkiske militære styrker har kontroll.

Iran kjemper systematisk for al-Assad-regimets overlevelse

Et mindre område i Idlib-provinsen er også fortsatt på opprørernes hender, men utelukkende fordi Russland forsto at å ta denne enklaven ville resultere i uakseptable humanitære lidelser, og derfor avsto fra det siste nådestøtet. IS kontrollerer også et mindre ørkenområde på grensen mot Irak. Det går mot en eller annen fredsløsning, men på hvilke premisser er fortsatt uklart.

Denne prosessen styres nå av trioen Russland, Iran og Tyrkia – etter at USA fullstendig har meldt seg ut av interessentbildet. Dermed er det Tyrkia som forvalter interessene til Syrias sunnimuslimske majoritetsbefolkning og opposisjonen mot president al-Assad. Iran kjemper systematisk for al-Assad-regimets overlevelse, og dermed shia-minoritetens fortsatte dominans i landet. Russlands mål er noe uklart, men de vil ha et styre som garanterer fortsatt russiske baser i landet – og gode relasjoner mellom de to landene.

I Irak preges situasjonen av at IS som territoriell aktør er nedkjempet

Det politiske bildet i Irak er ennå ikke avklart

I Irak preges situasjonen av at IS som territoriell aktør er nedkjempet, men fortsatt er der som en terrororganisasjon med evne til å påvirke utviklingen gjennom stadige bombeattentater mot shia-mulimske mål. Det politiske bildet er ennå ikke avklart etter høstens valg, men det går mot fortsatt shia-dominans, med forholdsmessig representasjon også fra sunni-grupperingene og kurderne i nord.

Her skal det ikke trås mye feil før det igjen smeller blant sunniene

For shia-lederne er det avgjørende å synliggjøre en klar distanse til nabolandet Iran, hvilket er krevende både fordi innflytelse i Irak er et klart uttrykt mål fra lederskapet i Teheran, men også fordi det er sterke shia-grupperinger i Irak, til dels med egne militser, som aktivt søker større iransk innflytelse. Nettopp dette er en torn i øyet på Iraks sunni-muslimske minoritetsbefolkning, som under Saddam Husseins regime dominerte landet.

Her skal det ikke trås mye feil før det igjen smeller blant sunniene, og da kan en ny borgerkrig fort oppstå. Og i nord holdes kurdernes selvstendighetsdrøm fortsatt i hevd. Uavhengighetsforsøket sist vinter lyktes ikke, men Kurdistan jobber målbevisst videre mot å skape et vindu der uavhengighet kan realiseres. De tar tiden til hjelp, og har en lang periode styrket seg på høy oljepris.

Saudi-Arabia sies å ha brukt mer enn 500 milliarder kroner på sin militæraksjon så langt – helt uten synlig fremgang

Fra vond til verre

I Jemen går den humanitære situasjonen fra vondt til verre. Det er heller ingen utsikt til en militær løsning på konflikten mellom den internasjonalt anerkjente regjeringen til president Hadi, støttet av den Saudi-ledede militærkoalisjonen, og Houthi-opprørerne – støttet av Iran. Saudi-Arabia sies å ha brukt mer enn 500 milliarder kroner på sin militæraksjon så langt – helt uten synlig fremgang.

Nå går det mot fredssamtaler – kanskje i Sverige – mellom partene. Saudi-Arabia er under press for å delta – mer interessant er det kanskje om Iran ønsker å stille. De og Houthiene har trolig ikke så mye å hente på en forhandlingsløsning all den tid de tross alt utgjør en relativt liten minoritet i landet. På den annen side har de jo heller ingen mulighet til en militær seier i den pågående krigen, så garantier om en grad av representativ, politisk innflytelse kan være incitament nok.

Ubekreftede meldinger sier også at CIA sitter på informasjon som direkte knytter MbS til beslutningen om å drepe Khashoggi

Fortsatt like fastlåst i Libya

Libya-konflikten mellom den internasjonalt anerkjente regjeringen i Tripoli og feltmarskalk Khalifa Haftars regjering i Tobruk, er fortsatt like fastlåst. Partene møtes akkurat nå til forhandlinger i Italia, men det er høyst uklart om en fredsløsning kan finnes slik situasjonen nå er. Bildet forvanskes av at utenforstående aktører stiller seg bak de to partene – land som Egypt og Russland uttrykker, og gir, støtte til Haftars opprørere i øst, og undergraver derved legitimiteten til det internasjonale samfunns og FNs klare forutsetning om at det er regjeringen i Tripoli som skal styre landet.

Konsekvensene kan bli langt mer alvorlige enn som så

Haftar kontrollerer imidlertid i praksis landets reelle militærmakt, og er den som har marginalisert terrorgrupperingene som tidligere kontrollerte betydelige landområder. Han kontrollerer også store deler av landets oljeinstallasjoner.

Journalistdrap svekker Saudi-Arabia

Drapet på journalisten Jamal Khashoggi har i løpet av den siste drøye måneden skapt ny dynamikk i regionens konfliktbilde. Saudi-Arabias lederrolle i den arabiske verden, og som regional stormakt, er allerede betydelig svekket, men konsekvensene kan bli langt mer alvorlige enn som så.

Tyrkia valgte lenge å forvalte bevisene i saken med en stor grad av forsiktighet, slipper nå stadig mer intrikate avsløringer som synes å knytte kronprins Mohammed bin Salman nokså direkte til drapet. Med dette er det klart at president Erdogan velger som strategi å svekke det saudiske lederskapet og dets innflytelse i regionen, fremfor å søke en «byttehandel» ved å avstå fra å offentliggjøre sensitiv informasjon mot saudiske gjenytelser.

Det kreves at kronprinsens vide fullmakter innskrenkes betydelig

Dette valget rammer Saudi-Arabia hardt. Ubekreftede meldinger sier også at CIA sitter på informasjon som direkte knytter MbS til beslutningen om å drepe Khashoggi. Kronprinsen kommer uansett svært dårlig ut av den situasjonen som er skapt. Han vil neppe legge seg flat og innrømme sin medvirkning – å innrømme løgn ville alvorlig svekke tilliten til ham både internt og internasjonalt. Men å stå på at han intet visste, når beviser og indisier lanseres på løpende bånd, er heller ikke særlig tillitsvekkende.

Lederskapet i Saudi-Arabia er svært skuffet over USAs stadige svekkelse av det tradisjonelt bunnsolide bilaterale forholdet

Hans posisjon er som nevnt allerede under press internt i Saudi-Arabia – ikke minst i kongefamilien. Der kreves det at kronprinsens vide fullmakter må innskrenkes betydelig. Det setter kong Salman i et vanskelig dilemma. Hans høye alder og sviktende helse gjør at han personlig neppe kan ta tilbake betydelige meroppgaver.

I praksis er det altså kronprinsen som ivaretar kongefunksjonen. Derfor er det ikke så enkelt å redusere bin Salmans portefølje uten å fjerne ham. Det kan også meget vel bli utfallet her, men forutsetter at det kan finnes en ny kronprins-kandidat som har den nødvendige tillit både hos kongen, hos det konservative presteskapet, i kongefamilien og blant landets viktigste allierte.

Kongen kan selvfølgelig også velge minste motstands vei og stille seg bak MbS, men resultatet av dette kan meget vel bli svært kostbart for landet i lengden. Landets kronprins er trolig landets konge om ikke lenge, og kan bli sittende i mange tiår fremover.

Tydelig Trump distanse

Sentralt i dette står også USAs rolle. President Trump har på flere områder markert tydelig distanse til ledelsen i Saudi-Arabia. USA krever straffeforfølgning av alle ansvarlige i Khashoggi-saken. Med det skulle man selvfølgelig tro at det også ligger et straffeansvar for den saudiske kronprinsen, dersom beviser eller sterke indisier peker mot ham.

USA er også på full kollisjonskurs med Riyadh når det gjelder Jemen-konflikten. USA trekker sin tankingsstøtte til den saudiske militæroperasjonen, og krever våpenhvile og fredssamtaler – klart i strid med saudiske ønsker. Og på toppen av det hele – de to landene er fundamentalt uenige om hvilken vei oljeprisen bør bevege seg. USA ønsker økt produksjon og lavere oljepris. Saudi-Arabia vil ha OPEC med seg i betydelige produksjonskutt – som vil drive oljeprisen oppover.

Lederskapet i Saudi-Arabia er svært skuffet over USAs stadige svekkelse av det tradisjonelt bunnsolide bilaterale forholdet, og er nå på søken etter støtte annetsteds fra. Russland har meldt seg på som en mulig støttespiller, men er naturlig nok i en skvis her på grunn av vennskapet med Saudi-Arabias erkefiende Iran. Donald Trump har imidlertid så langt valgt å ri to hester; han kritiserer Saudi-Arabia, men fastholder behovet for en sterk relasjon til kongedømmet.

Om ikke dagens bilde er tilstrekkelig preget av usikkerhet, byr altså den nære fremtiden på ytterligere spenningsmomenter

Uoversiktlige konsekvenser

Konsekvensene av disse betydelige geopolitiske endringene er svært uoversiktlige. Uansett synes det åpenbart at et svekket Saudi-Arabia må reorientere seg i forhold til en del av sin nåværende politiske linje. Landet synes eksempelvis tjent med å finne en fredelig løsning på Jemen-krigen.

Som et ledd i å få til dette kan det også være klokt å tone ned konfliktnivået med rivalen Iran – det kan trolig uansett være klokt. Landet bør også spørre seg om man vil være tjent med å avslutte konflikten med Qatar, som er en verkebyll på GCC-samarbeidet mellom Gulfstatene og som sliter på forholdet mellom de sunniarabiske landene.

Til sist må den saudiske ledelsen spørre seg om hvilket forhold man ønsker seg til USA fremover. Og hvis svaret er en bedring, må man finne ut av hvilke konsesjoner man må gi amerikanerne for å oppnå dette. Trolig må man i så fall få en noenlunde akseptabel utgang på Khashoggi-saken, avslutte Qatar-konflikten og Jemen-operasjonen, og i alle fall tilnærme seg USA noe i oljepris-spørsmålet. I alle fall på noen av disse områdene må det nok innrømmelser til.

I bakgrunnen ruver fortsatt grunnleggende konfliktlinjer

USA på sin side vil nok ikke like en svekket Iran-retorikk fra Riyadh. USAs Iran-politikk er allerede under sterkt press. Mens sanksjonene mot Iran synes å bite hardere og hardere, er motstanden mot den amerikanske linjen fra resten av verden stigende. Selv om denne motstanden i liten grad påvirker effekten av sanksjonene så langt, har den betydelig påvirkning på USAs forhold til andre land – ikke minst EU og USAs NATO-allierte. Over tid kan tapet av politisk kapital her bli langt viktigere enn den økonomiske svekkelsen av Iran.

Om ikke dagens bilde er tilstrekkelig preget av usikkerhet, byr altså den nære fremtiden på ytterligere spenningsmomenter. Og i bakgrunnen ruver fortsatt grunnleggende konfliktlinjer som – hvis de ikke fjernes – garanterer krig, konflikt og lidelser i Midt-Østen i tiår fremover.

Les også