NASJONALT NIVÅ: Kommunene må i større grad få støtte fra nasjonalt nivå for å håndtere den økte usikkerheten rundt konsekvensene av klimaendringene. Foto: Fremtind

Turid Grotmoll, administrerende direktør i Fremtind, forsikringsselskapet til SpareBank 1 og DNB, har skrevet denne kronikken:

«Norge ikke er godt nok forberedt på ekstremvær. Like bekymringsverdig er det at det ikke foreligger noen nasjonal plan for hvordan vi skal bli det. Dersom vi skal unngå tap av menneskeliv og verdier i årene som kommer, må myndighetene ta samme ansvar for klimatilpasningstiltak som for å kutte klimautslipp. Dette perspektivet er så langt fullstendig fraværende i debatten etter rasene i Jølster.

I dag er klimatilpasning, enten det handler om forebygging eller gjenoppbygging, i stor grad overlatt til lokalpolitikerne. Rasene i Jølster viste med all tydelighet at ekstremværet er i ferd med å få så store dimensjoner at dette ikke er nok. Tiden er inne for å plassere et overordnet ansvar for klimatilpasning og skadeforebygging av naturskade hos et medlem av regjeringskollegiet. Norge trenger en klimatilpasningsminister.

Som leder for Norges tredje største forsikringsselskap møter jeg stadig oftere bedrifter og familier som har mistet sine eiendeler og verdier til flom, skred eller andre naturskader. Med klimaendringene kommer vi til å oppleve mye mer av dette, selv om skulle klare å nå 2-graders målet.

Pulverisering av ansvar

I dag faller det på den enkelte kommune å sikre offentlige og private verdier mot ekstremvær. I praksis betyr det at kommunaldirektører, plan- og byggsjefer, vann- og avløpssjefer og andre kommunalt ansatte rundt om i hele landet sitter med hver sin lille bit av ansvaret for å tilpasse Norge til et endret klima.

Når dette kommer på toppen av alle andre mer kortsiktige oppgaver, blir det lett nedprioritert. Det er egentlig ganske lett å forstå. Det er vanskelig å se sin rolle i det store bildet, og forebygging gir få politiske gevinster. Det er få, om noen, kommunepolitikere som går til valg på klimatilpasning.

Med dagens pulverisering av ansvar for å sikre våre felles verdier, er det ikke veldig overraskende at tilpasningen går saktere enn nødvendig. En undersøkelse vi gjorde i fjor viste at hver fjerde kommune ikke hadde oppdatert kunnskap om risikoen innbyggerne i sin kommune står ovenfor. Dette har staten stilt krav om, men likevel er det ikke blitt gjort. Når kommunen ikke har korrekt kunnskap om risikoen man står overfor, hvordan skal politikere og administrasjon kunne prioritere og fatte riktige beslutninger om tiltak?

I 2019 har 33 kommuner og fylkeskommuner over hele landet søkt Miljødirektoratet om støtte til klimatilpasning, for totalt 13 millioner kroner. Av disse fikk kun 17 kommuner og fylkeskommuner støtte, på til sammen 6,4 millioner. Til sammenligning er den totale kostnaden for klimarelaterte naturskader i de fylkene som har fått tilskudd, på over 1 milliard kroner, bare for perioden 2016-2018.

Tillitskrise

Ansvaret for lokal klimatilpasning hviler i dag på miljødirektoratet og kommunene. Det er ikke rimelig å forvente at hver enkelt kommune skal sitte med den nødvendige kunnskapen om lokal klimamodellering, utvikling av nedbørsmønstre, konsekvenser av 2, 3 eller 4 graders oppvarming. Kommunene må i større grad få støtte fra nasjonalt nivå for å håndtere den økte usikkerheten.

En ny undersøkelse utført av Respons Analyse på vegne av Fremtind viser at hele 1,5 millioner nordmenn har liten eller ingen tillit til at deres lokale politikere har nok kunnskap til å ivareta deres sikkerhet ved ekstremvær. De er bekymret. Det er jeg også. Men har vi egentlig grunn til å være overrasket over den lave tilliten?

Klimatilpasning og forebygging av naturskader gjøres på mange måter. Blant annet handler det om å sikre at boliger og næringsbygg ikke plasseres i områder der de kan bli utsatt for skader gjennom f.eks. skred, flom eller overvann. I tillegg må infrastruktur for å ta unna vann utbedres og dimensjoneres for mer ekstremvær. Konsekvensene etter det store nedbørsfallet i hovedstaden 3. august viser dette tydelig. Felles for alle tiltakene er at de koster penger. Mye penger.

Ifølge Aftenposten har Rådgivende Ingeniørers Forening beregnet vedlikeholdsetterslepet på vann- og avløpsanlegg i Norge til 390 milliarder kroner. 220 milliarder til vann og 170 milliarder til avløp. Og det er «bare» vann og avløp. All øvrig infrastruktur som veier, bygg etc. vil også måtte tilpasses og sikres. Store summer må settes av i årene fremover, både til planlegging og gjennomføring av tiltak. Dette er penger som må prioriteres opp over andre gode formål.

Den billigste forsikringen mot klimarelaterte skader og katastrofer er forebygging. Så langt har norske myndigheter vært villige til å satse milliarder på utslippskutt. Men verdens mest ambisiøse elbilpolitikk kan ikke forhindre et nytt Jølster. Selv om vi klarer å begrense global oppvarming til 2-grader, vil vi få mer ekstremvær. Vi etterlyser nå samme vilje til å bruke penger på å tilpasse oss et endret klima, som til å kutte i utslippene.

Dagens situasjon, der oppgaven med å ruste Norge for mer ekstremvær ligger hos lokalpolitikere med begrenset kunnskapsgrunnlag og stram kommunekasse, er både urimelig og uklok. Dette er en oppgave for nasjonale politikere – en oppgave for regjeringen. Norge trenger en klimatilpasningsminister.»

Les også