FIRERBANDEN: I denne analysen konsentrerer Kjell Grandhagen seg om fire områder som peker seg ut som særlig alvorlige: USA, Kina, Europa og Midtøsten. Foto: DNB

USA, Kina, Europa og Midtøsten vil prege bildet.

Ved inngangen til 2019, kan vi fastslå at vi har gjennomlevd et ekstraordinært krevende år i geopolitisk forstand. Vi har også kunnet konstatere at den politiske uroen har smittet over på finansmarkedene, og direkte påvirket verdensøkonomien.

Uroen slår ut på to måter – både gjennom den direkte virkningen av konkrete hendelser og konflikter, men også gjennom den generelle usikkerhet og uforutsigbarhet som preger hele det internasjonale bildet. Med blikket inn i 2019, er det vanskelig å se at vi går mot lysere tider. Vi vil dra med oss uløste konflikter fra 2018, og på enkelte områder er det duket for ytterligere uro.

Flere alvorlige områder

I denne analysen vil jeg konsentrere meg om fire områder som peker seg ut som særlig avgjørende; USA, Kina, Europa og Midtøsten. Det betyr ikke at dette er de eneste områdene som vil prege 2019.  La meg derfor – før jeg tar for meg de fire områdene – peke på noen andre land og regioner som representerer betydelig usikkerhet.

På det amerikanske kontinentet knytter det seg stor spenning til presidentskiftet i Brasil, der Jair Bolsonaro overtar ved nyttårsskiftet. Bolsonaro ventes å føre en ganske annen politikk på viktige områder enn sine forgjengere – miljøpolitikken er ett av dem. Lenger nord på kontinentet halter Venezuela videre, men det skal ikke mye til før landet ender i fullt kaos.

I Eurasia utfordrer fortsatt et autoritært og aggressivt Russland omgivelsene. Lite tyder på at dette vil utvikle seg til en større konflikt på kort sikt, men vi må påregne at Putins politiske linje, som bygger på definisjonen av klare, ytre fiender, vil videreføres neste år. I Asia forblir striden rundt Nord-Koreas atomprogram uløst. Trumps fredsfølere har ikke gitt de forventede resultater så langt.

USA

Om vi kan trekke én lærdom fra året som er gått, er det hvilken dramatisk innvirkning USA under Donald Trump har hatt både på amerikansk politikk og på utviklingen internasjonalt. Vi ser klar endring i politikken på viktige områder – som ledd i Trumps «America First»-strategi. Resultatet er en kombinasjon av nasjonalisme, isolasjonisme og proteksjonisme, men samtidig også et endret verdisett til grunn for den politikken som føres. Vi aner et sterkere autoritært preg over presidentgjerningen, og en grad av uforutsigbarhet vi aldri tidligere har sett prege amerikansk politikk.

Redusert politisk handlingsrom for Trump

Det er ingen grunn til å tro at 2019 vil bli mindre krevende enn 2018. Høstens mellomvalg har grunnleggende endret maktbalansen i det politiske Washington etter at Demokratene sikret seg kontrollen over Representantenes Hus med solid margin. Selv om Republikanerne fortsatt kontrollerer det andre kammeret i Kongressen – Senatet – betyr Demokratenes flertall i Representantenes Hus at Trumps politiske handlingsrom reduseres betydelig. I saker som krever Kongressens støtte, det vil si blant annet lovvedtak og budsjettspørsmål, vil presidenten tvinges til kompromisser med Demokratene. Han kan selvfølgelig styre et stykke på vei gjennom presidentdekreter, men i viktigere saker må han altså samarbeide med Kongressen. Og jo mer han velger å gå sin egen vei gjennom dekreter, jo vanskeligere vil det være å få til et samarbeide med Demokratene i de større sakene.

Det demokratisk kontrollerte Representantenes Hus har dessuten betydelig, selvstendig handlerom. Det kan beslutte granskninger og høringer, utstede rettslige begjæringer og – i siste instans – reise tiltale i en riksrettssak. Med Trumps historikk av uregelmessigheter er det trolig et hav av materiale å ta tak i dersom Demokratene ønsker det.

Trump trues fra flere hold

Men Trump trues ikke bare av en endret kongress. Russlandsetterforskningen under ledelse av spesialetterforsker Bob Mueller, og flere andre etterforskninger innledet av andre deler av påtalemyndigheten, nærmer seg slutten. Mueller holder fortsatt kortene svært tett til brystet, men gjennom de tiltaler han har reist, og de siktelser som er tatt ut, begynner vi å ane hvor det hele bærer. Det er fortsatt noe uklart hva Mueller har funnet hva gjelder et mulig samarbeid mellom Trump-kampanjen og Russland, men det er ikke usannsynlig at det her er avdekket forhold som i alle fall involverer Trumps nære familie – kanskje også presidenten selv. I tillegg risikerer han tiltale for å hindre påtalemyndighetens etterforskning, og for å ha betalt to kvinner hysj-penger for å hindre negativ effekt på valgkampen.

Alt dette borger i sum for et turbulent første kvartal 2019. Trump vil måtte velge om han vil stå på sin harde linje, eller søke et mer konstruktivt samarbeid med Demokratene. De på sin side må vurdere hvor hardt kjør de skal sette inn mot presidenten – i lys av at de først og fremst søker en seier i presidentvalget om to år. Uansett vil vi se en vingeklippet president, i et politisk svært urolig Washington. Det borger ikke godt for evnen til å løse mange av USAs grunnleggende, interne problemer. For resten av verden betyr det et ytterligere uforutsigbart USA, der viktige internasjonale spørsmål nødvendigvis vil få lavere prioritet mens aktørene i D.C. krangler videre.

USA-Kina

Spørsmålet over alle andre i amerikansk utenrikspolitikk er forholdet til Kina. Fokuset så langt har vært på tollsatser og risikoen for en «all out» handelskrig. Under G-20-toppmøtet i Buenos Aires i november ble de to landene enige om å utsette en eventuell videre eskalering av handelskrigen til mars, og gir derved forhandlingssporet en ny sjanse. Her skal vi imidlertid huske på at USA og Kina går til forhandlingsbordet med fundamentalt forskjellige utgangspunkt. For Kina dreier dette seg om å oppnå vilkår som sikrer landets eksport – og da må man forhindre straffetoll. For USA er formålet et helt annet. Der har man sett seg lei på måten Kina har oppnådd sine økonomiske resultater på, og ønsker å endre landets politisk-økonomiske modell grunnleggende. Det betyr krav om større transparens, mindre statlig styring over næringslivet, slutt på forskjellsbehandlingen av utenlandske virksomheter og slutt på statsstyrt industrispionasje.

Amerikansk overtak

Så langt er det ingen tvil om at amerikanerne har vunnet et overtak i handelskrigen. Det fremgår tydelig av de økonomitallene som fortløpende slippes fra Beijing – og de er vel snarere i overkant optimistiske enn nødvendigvis helt reelle. Derfor er det så absolutt i Kina’s interesse å finne en løsning. Det ønsker nok også Donald Trump, men relativt sett har han mindre å tape. Vi skal derfor merke oss begge landenes positive uttalelser knyttet til forhandlingene de siste ukene. Det borger for en reell vilje til å søke løsninger.

Imponerende vekst

Men presset er nok størst på Kina’s president, Xi Jinping. Flere av de områdene der amerikanerne krever endringer går nemlig rett inn i hjertet på den kinesiske politisk-økonomiske modellen, som siden Deng Xiaoping på 1970-tallet har sikret en imponerende vekst og fremgang for vanlige kinesere. Det dreier seg om det allmektige kommunistpartiets rolle, om blandingen av statlig styre og markedsøkonomi, om frykten for utenlandsk innflytelse i landet, og om behovet for absolutt kontroll med landets 1, 3 milliarder innbyggere. Xi’-sin stilling har riktignok vært meget sterk både i partiet og befolkningen, men de siste månedene har vi sett tegn på at han utfordres mer enn tidligere. Han må med andre ord vise at de løsningene han har kommer opp med faktisk er de beste for landet. Han bremses også av at han har dyrket frem en sterk nasjonalisme og stolthet i befolkningen, som ikke er så lett å reversere.

Min prediksjon er likevel at Kina vil bringe betydelige konsesjoner til torgs under forhandlingene. De forstår meget vel konsekvensene av en eskalert handelskrig, og erkjenner nok også etterhvert at det blir vanskelig for verdens nest største økonomi å spille etter helt andre noter enn resten av verdensorkesteret. Spørsmålet blir da hvor Beijing’s røde linjer går, og hvor gode amerikanerne er til å forstå når «nok er nok»-punktet er nådd. Potensielt kan første kvartal bringe en løsning på konflikten, men det er også en betydelig mulighet for at dette ikke lykkes – og at 2019 blir året for en fullskala handelskrig mellom verdens to største økonomier.

Europa

Når denne analysen gikk i trykken har det parlamentet avgjort om det godtar statsminister Theresa May`s forslag til Brexit-avtale, eller om det ender opp med en «no deal»-løsning. May har skjøvet avstemningen ut i det lengste i håp om at alvoret skulle synke inn blant hennes egne Tory-kolleger. Hvis Parlamentet forkastet avtaleutkastet, og det virker i skrivende stund mest sannsynlig, står altså Storbritannia uten et avtaleforhold til EU etter 31.mars 2019. Forholdet vil i så fall reguleres utelukkende av de generelle WTO-reglene.

De siste ukene viser imidlertid tydelig at britenes Brexit-spill vel så mye har dreid seg om intern britisk politisk strid – i all hovedsak innenfor det konservative partiet – som en strid mellom UK og EU. Maktspillet om hvem som skal ta over ledelsen av partiet etter May preger posisjoneringen, og Toryene er splittet i ulike fraksjoner, fra dem som fortsatt ønsker britisk EU-medlemskap til dem som vil ut – koste hva det koste vil.

Utfallsrommet i EU-spørsmålet reduseres også ettersom tiden går. Gitt at det ikke ble en avtale, er det i prinsippet to gjenværende muligheter: 1) En eller annen form for handelsavtale eller 2) En folkeavstemning som reverserer utmeldelsen og som bringer Storbritannia tilbake som EU-medlem. Og midt oppi dette kunne vi selvfølgelig se regjeringskrise, nyvalg og maktskifte i øyriket.

For EU er Brexit-saken nå på det nærmeste historie. Der kan man lite gjøre for å endre sakens videre skjebne. Til gjengjeld har man nok av andre temaer å jobbe med. Kursen skal stakes ut for det nye EU av 27 land, der spørsmålet om graden av overnasjonalitet i Brussel står helt sentralt, og der meningene spriker. Unionen må også enes om sin fremtidige økonomiske politikk. Også her er meningene svært delte. Og til sist må man finne en utvei på konflikten mellom Polen og Ungarn og landene i vest om sentrale verdispørsmål. Så langt de mer grunnleggende spørsmålene. I tillegg har det tårnet seg opp en serie konkrete spørsmål som må løses. Her er noen av dem:

  •  Migrasjon og integrering
  • Forholdet til Russland og Tyrkia
  • Hvordan håndtere et utfordrende USA.

EU vil i tiden fremover preges av indremedisinske prosesser som gjør det vanskelig å enes om og ha fokus på de store globale spørsmålene. Europa, som kunne vært en nyttig geopolitisk maktpol i dagens internasjonale situasjon, vil derfor spille en beskjeden rolle fremover.

Midt-østen

I Midt-Østen-regionen fortsetter konfliktene å tårne seg opp, og vi ser få tegn til løsning på de som allerede pågår. Borgerkrigen i Syria ebber sakte og sikkert ut, og det mest spennende nå er hva slags fredsavtale som kan komme ut av de pågående prosessene. Her er det Russland, Iran og Tyrkia som styrer utviklingen, og det er vanskelig å se at ikke Bashar al-Assad vil overleve også de kommende årene. Også Jemen-krigen er inne i et forhandlingsspor, og det kan lykkes å få til en form for fredsløsning. Langt vanskeligere blir det imidlertid å få til et stabilt styre i tiden fremover – til det er befolkningen svært splittet.

Iran og Saudi-Arabia i fokus

Men det er særlig to land i regionen vi bør ha fokus på de første månedene av 2019 – nemlig Iran og Saudi-Arabia. Iran blir spennende fordi landet nå for alvor merker effekten av det amerikanske sanksjonsregimet. Dette regimet rammer både eksport til og import fra Iran, og i særlig grad landets oljeeksport. USA bruker sanksjonsregimet for å tvinge iranerne tilbake til forhandlingsbordet – og vil forhandle om landets missilprogram og undergravingsvirksomhet i nabolandene – som et tillegg til atomavtalen USA trakk seg fra for en tid tilbake. USA har liten internasjonal støtte til sin Iran-politikk – heller ikke til sanksjonene landet har innført. Men forsøk fra EU, Russland og Kina på å omgå sanksjonene har så langt liten effekt. Næringsaktører verden rundt frykter nemlig at brudd på USA’s sanksjoner vil ramme selskapene før eller siden, og har derfor stort sett valgt å følge amerikanernes linje.

Betydelige konsekvenser

Konsekvensene for Iran er betydelige. Landet går inn i en ny epoke der befolkningen rammes av økonomisk nedgang og varemangel. Landets politisk-religiøse lederskap har tidligere klart å kontrollere misnøyen i befolkningen, men det er ikke gitt at dette går like godt neste gang. Derfor er det min vurdering at lederskapet i Teheran – etter en stund – seriøst vil vurdere å gå inn i forhandlinger om en ny, utvidet atomavtale. Når det ikke skjer umiddelbart er det fordi man ikke ønsker å tape ansikt så kort etter iverksettelse av de amerikanske tiltakene, men når det har gått litt tid har man mulighet til å bearbeide befolkningen og fremstille forhandlingene i et annet narrativ.

Slik jeg ser det var atomavtalen en meget betydelig konsesjon fra regimet i Teheran. Missilprogrammet er langt mindre vesentlig, all den tid landet likevel ikke skal utvikle atomvåpen. På det punktet er lederne i Iran svært tydelige: det er helt uaktuelt å gjenoppta produksjonen av kjernefysiske våpen. Også når det gjelder Iran’s aktivitet i nabolandene, bør Teheran ha noe å gi. Dersom krigene i Syria og Jemen går mot slutten, bør det være mulig å trappe ned understøttelsen av shia-grupperinger til et nivå USA kan leve med. Med dette er det en mulighet for en fredelig utgang på konflikten mellom USA og Iran. Hvor raskt den kan komme er et annet spørsmål. Vi kan komme til å se en utvikling i løpet av 2019, men kanskje neppe så tidlig som i første kvartal.

Maktkamp i kongefamilien

Å nevne Saudi-Arabia som et hovedrisiko-land er av nyere dato. Gulfkongedømmet har historisk vært stabiliteten og kontinuiteten selv. Slik var det frem til en maktkamp internt i kongefamilien endte med at en ung mann i slutten av tyveårene, Mohammed bin Salman (MbS), kom inn på arenaen. Med kong Salman’s velsignelse drev han sitt maktspill inntil han endte opp som den fremste i arverekkefølgen, som landets kronprins. Mens kongen selv preges av alder og sviktende helse, har den unge kronprinsen tilkjempet seg kontrollen over alle områdene som betyr noe i saudisk politikk, og utøver nå i praksis alle de kongelige funksjoner.

Innledningsvis ble kronprinsens politiske initiativ vel mottatt. Han skulle få slutt på borgerkrigen i Jemen, han skulle diversifisere økonomien og han skulle myke opp det harde religiøse regimet i landet. Slik har det slett ikke blitt: Jemen er blitt en militær hengemyr, de økonomiske reformene er langt fra noen suksess så langt, og utfordringen av det religiøse lederskapet har skapt uro. Utad har i tillegg forverringen av forholdet til Iran og konflikten med nabolandet Qatar lagt ekstra sten til byrden. MbS har derfor blitt langt mer kontroversiell enn ventet, og har måttet ty til stadig mer autoritære virkemidler for å holde på sin posisjon.

Journalist-drapet med synkende oppmerksomhet

På toppen av det hele kom Khashoggi-saken. Selv om den internasjonale oppmerksomheten rundt saken er synkende, betyr ikke det at kronprinsen er ferdig med den. Han har riktignok langt på vei sikret seg støtte fra president Donald Trump, men det hjelper ikke all verden når den amerikanske Kongressen velger å vedta resolusjoner rettet mot MbS personlig, og trolig vil innføre sanksjoner mot Saudi-Arabia etter nyttår. Også i EU er det sterke krefter i sving for at MbS’s sannsynlige involvering i saken må få konsekvenser.

Enda viktigere enn dette er imidlertid kronprinsens posisjon internt i Saudi-Arabia. Det er å merke seg at Kong Salman selv har vært forsiktig i sine uttalelser om saken. Trolig avventer han nå litt de internasjonale reaksjonene, og bruker tiden til konsultasjoner med kongefamiliens ulike fraksjoner. Spørsmålet for kongen er enkelt, men desto mer alvorlig: Er MbS egnet til å overta som konge og styre landet i – kanskje – 60 år fremover. Er svaret nei, haster det med å finne en ny arvtaker. 1. kvartal vil trolig bringe svar på dette og andre spørsmål knyttet til Saudi-Arabia. Det vi trolig kan vente i månedene fremover er uansett en mer forsiktig saudisk politikk både innenriks og utenriks. Blant elementene i dette kan være:

• Vilje til en forhandlingsløsning for Jemen
• Initiativ for å avslutte Qatar-konflikten
• Forsøk på å gjenopprette forholdet til USA, i stedet for lefling med Russland og Kina
• Nedtonet retorikk i forholdet til Iran

Avslutning

For resten av verden fremstår utviklingen av forholdet USA-Kina som det viktigste som vil prege første kvartal 2019. Dette vil ha betydelig innflytelse på internasjonal stabilitet generelt, men selvfølgelig også på verdensøkonomien. Men resten av verden vil også følge utviklingen i det politiske Washington med argusøyne.

Mye peker i retning av en stadig mer svekket amerikansk president, hvilket – enten man liker politikken eller ikke – er dårlig nytt både for USA og resten av verden. Det leder nemlig til ytterligere uforutsigbarhet og usikkerhet rundt USA’s kurs i viktige spørsmål. Generelt vil utviklingen også preges av fremveksten av – og aksepten for – mer autoritære styringsmodeller, og en svekkelse av demokratiet og tilliten til demokratiske prosesser i mange land.

Les også