VESENTLIGHET VIKTIG: – Når et selskap vifter med sitt diplom, er det viktig å sjekke at det faktisk tar for seg det vesentlige, kommenterer direktør for samfunnsansvar og næringspolitikk i DNB, Kaj-Martin Georgsen. Foto: Stig B. Fiksdal

Bærekraftssertifikater kan være vel og bra, men er ingen garanti for at selskaper faktisk tar samfunnsansvar og sikrer bærekraft i virksomheten, skriver direktør for samfunnsansvar og næringspolitikk i DNB, Kaj-Martin Georgsen, i denne kommentaren.

Georgsens kommentar:

Sommerens debatt i DN om bærekraftsforvirring og grønnvasking er viktig og sentral for at markedet skal fungere for å løse samfunnsutfordringer.

I et debattinnlegg i Dagens Næringsliv tirsdag 23. juli tok Ann-Kristin Ytreberg til orde for sertifikater, naturlig nok også det hun selv leder, Miljøfyrtårn. Så, 29. juli slo The Governance Group et slag for strengere krav til norske selskapers rapportering i regnskapsloven. Gode tanker, men disse svarene er ikke nødvendigvis svarene og kan dessuten skape mer bærekraftsbyråkrati enn godt er, spesielt hvis det ikke gjøres med varsomhet.

Internasjonalt pågår den samme debatten. Den er drevet av markedsaktører, fordi de fleste etter hvert ser at det er en sammenheng mellom finansielle resultater og selskapers arbeid med bærekraft. Derfor er analytikere, kapitalforvaltere og kredittvurderingsselskaper på ballen og lurer på hvordan såkalte ESG-forhold (miljø, sosiale forhold og virksomhetsstyring) kan integreres i de vurderingene som gjøres av selskaper.

På samme måte som at et førerkort ikke er en garanti for at en sjåfør er trygg på veien, er ikke bærekraftssertifikater og lovpålagt rapportering en garanti for at selskaper tar samfunnsansvar og sikrer bærekraft. Sertifikatene må omfatte det som er vesentlig i virksomheten. Da vi i DNB startet med ISO 14001 (miljøstyring) for flere år siden, valgte vi selv å inkludere utlåns- og kapitalforvaltningsvirksomheten i det som skulle vurderes, uten at det var påkrevd. Ellers ville vi endt opp med et sertifikat som «bare» sier noe om hvordan vi drifter kontorene og kantinene våre. Både energiforbruk og matsvinn har gått ned, men det er likevel ikke der DNB har sin aller største påvirkningskraft i samfunnet. Så: når et selskap vifter med sitt diplom, er det viktig å sjekke at det faktisk tar for seg det vesentlige. Selskapene må tore å inkludere også de delene hvor de har en naturlig jobb å gjøre.

En utfordring er at tredjeparten som sertifiserer, må forstå seg på virksomheten og kunne vurdere det som faktisk utgjør en forskjell. For noen år siden opplevde vi i DNB at prosessen fokuserte mye på formaliteter, ordlyd og å ha de «riktige» dokumentene som var vel frakoblet virkeligheten. Etter at vi tok opp dette, er sertifiseringen i dag mer forretningsnær, og vi blir nå utfordret på hvor vi kan bli bedre i eksisterende prosesser og ikke minst i arbeidet med kultur og kompetanse.

Det finnes flere eksempler på at store virksomheter, som setter av mennesker og tid til å fylle ut skjemaer, kan oppnå stempler de ikke fortjener. Like før den store dieselskandalen, kom Volkswagen inne på Dow Jones´ bærekraftsindeks. DNB valgte for noen år siden å droppe rapportering til denne og en rekke andre og heller bruke ressursene på annet arbeid som faktisk tar oss i riktig retning, så som CDP-rapportering (karbonrelatert) og klimarisiko. Når vi nå stiller strengere krav til selskapene som skal låne penger av oss eller hvor vi skal investere folks sparepenger, er det ikke nok å vifte med et sertifikat. Vi ønsker å se at ledelsen virkelig jobber strategisk, forstår utfordringene og har en tydelig plan for hvordan de skal bli mer bærekraftige. Da må vi bakenfor de formelle dokumentene.

Norsk næringsliv består i stor grad av mindre selskaper. Jeg tror ikke at lovpålagt rapportering nødvendigvis vil gjøre at disse kommer ut av bærekraftsjungelen. Tvert imot kan det føre til mer konsulent- og revisormat. Vi må bruke lovkravene varsomt og følge den internasjonale og markedets utvikling. Næringslivet vil bli avkrevd flere svar uansett, det være seg av eiere, långivere og andre interessenter. En start kan være å kreve mer av de store selskapenes rapportering om klimarisiko, gitt at klimakrisen er den største i vår tid, høste erfaringer og så vurdere hva som kan være riktig vei videre for norsk næringsliv. Det er i alle fall sikkert at det skal mer enn skinnende diplom på veggen for å være et fyrtårn som viser vei for andre.

Denne kommentaren ble første gang publisert på dn.no mandag 29. juli

Les også