BREXIT SKAPER TRØBBEL: I Europa går det aller meste feil vei, skriver DNBs geopolitiske ekspert, Kjell Grandhagen. Foto: Stig B. Fiksdal

Kommentar / analyse: Geopolitisk usikkerhet vokser: Mellom Brexit, EU-trøbbel og USA og Kina.

Som predikert i analysen for første kvartal 2019, er utviklingen i Europa og forholdet USA-Kina de største utfordringene for geopolitisk stabilitet i verden årets tre første måneder, de største hindre verdenssamfunnet står ovenfor. Noe tyder også på at løsningene på disse konfliktene kan stå uløste også kvartalet ut, og endog strekkes lengre ut i tid.

I Europa går det aller meste feil vei for tiden

Brexit har fortsatt ingen løsning. Årsaken er enkel å forklare: Det er absolutt ingen felles forståelse av situasjonen, hverken mellom EU og Storbritannia, eller internt i et britisk parlament best beskrevet ved Per Bortens illustrasjon av «sprikende staur».

Det vil da være absolutt klart at intet mer kan oppnås i Brussel og tiden for ønskedrømmer er over

EU har gjort det klart at det er helt uaktuelt å reforhandle utredelseavtalen, men til tross for dette jager Parlamentet Theresa May til Brussel på «missions impossibles» for å prøve få til nettopp det. Meningsløst bortkastet tid vil mange si, men det avtegner seg en strategi som kanskje er den eneste mulige for å få gjennom en avtale i det dypt splittede Underhuset.

May skyver nå Parlamentets videre beholdning helt mot slutten av februar, med en endelig avstemning kanskje helt inn i begynnelsen av mars. Det legger et økende og kraftig press, spesielt på hennes kolleger i Det Konservative Partiet. Det vil da være absolutt klart at intet mer kan oppnås i Brussel og tiden for ønskedrømmer er over.

De vil da ha to alternativer: støtte Mays forslag, og dermed forlate EU med den beste avtalen de kunne oppnå – langt fra ideell, men brukbar for dem som frykter kaoset ved ingen avtale. En slik avtale vil nok likevel sitte langt inne både hos regjeringens nordiske støtteparti DNP og en del backstop-fantaster blant Toryene. Det andre alternativet er enkelt: «No deal», og blir løsningen hvis Mays avtale faller.

Et slikt utfall kan likevel generere en siste nødløsning i Parlamentet dersom May annonserer nyvalg, eller Parlamentet skulle vedta at en slik situasjon krever en ny folkeavstemning. I så fall vil EU trolig forlenge fristen 29. mars, slik at et slikt tiltak kan iverksettes.

EUs graverende problemer multipliseres uke for uke

Brexit er ikke EUs eneste graverende problem for tiden. De multipliseres uke for uke. Jeg nevner dem bare stikkordsmessig.

  • Italias populistregjering har vedtatt et budsjett som er fullstendig uansvarlig, og som økonomer flest mener er uten mulighet til å lykkes. Det mener også EU-kommisjonen. Problemet er imidlertid at Italias økonomi ikke er en betydningsløs liten filleøkonomi som kan ignoreres, den er blant unionens største og utfallet påvirker hele EU.
  • Italia – igjen populistene, har skapt diplomatisk furore med nabolandet og storebror Frankrike gjennom en idiotisk støtte til «gule vest»-bevegelsen og manglende respekt for diplomatisk etikette. Begge land trekker hjem sine ambassadører, og klimaet forsures. Italia har alt å tape og intet å vinne på en slik linje, bortsett fra blant noen ihugga hypernasjonalistiske kjernevelgere på hjemmebane. Frankrikes president går trolig styrket ut både på hjemmebane og internasjonalt.
  • Konflikten med Ungarn og Polen fortsetter, og disse landene bøyer ikke uten videre etter for trusselen om straffetiltak fra Kommisjonen. Dermed ligger det en uløst øst-vest-konflikt og ulmer i EU i tiden som kommer.
  • Så kommer det store overordnede temaet: Hva slags EU skal det nye EU bli? Overnasjonalt og integrert, eller større hensyn til folkedypets mening om desentralisering og renasjonalisering – med tilhørende svekkelse av byråkratiet i Brussel. Her står store EU-land mot skjørere land i øst og sør, men også mot kraftige populistbevegelser i egne hjemland.
  • Og midt oppi det hele er det en del saker som må håndteres: Behovet for en Russland- og Kina-politikk, migrasjon og byrdefordeling, Tyrkia, utviklingen av Euro-sonen, felles energipolitikk, forsvars- og sikkerhetspolitisk nyorientering, forholdet til USA, herunder handel, og mye, mye mer.

På den andre siden av Atlanteren er det ikke mye enklere …

Forholdene er ikke mye enklere på den andre siden av Atlanteren. Der har landets president gått fra å være en høyst uforutsigbar statsleder til en sterkt svekket, uforutsigbar statsleder. Klimaet i Washington var definitivt surt før jul, nå er det blitt drepende surt. Det skyldes flere faktorer.

Det er mye mulig Trump er satt i fengsel før valget i 2020

Demokratene har overveldende kontroll over Kongressens ene kammer, Representantenes hus. Deres leder, Nancy Pelosi, har festet grepet over partiet og representantene og orkestrerer nå en kampanje som truer Trump fra alle kanter.

Det igangsettes en serie med høringer, granskninger og krav om dokumentutleveringer. De retter seg mot Russland-etterforskningen, mot angivelige forsøk på å hindre føderale myndigheters etterforskninger mot Trump og hans medarbeidere, mot Trumps politiske og økonomiske bånd til fremmede makter, hans kvinnerelasjoner, hans løgner og hans påståtte rasistiske utsagn.

Elizabeth Warren, en demokratisk veteran, og nå erklært presidentkandidat i 2020, går så langt som å si at det er mye mulig Trump er satt i fengsel før valget i 2020. Sterke ord. Dertil kommer også det demokratiske Husets evne til å blokkere lovforslag og budsjettforslag fra presidenten, noe som vil vingeklippe hans politiske handlerom de neste to årene.

Symbolsk mur

Også republikanerne i Kongressen – både i Senatet og Huset, begynner å bli lei presidentens stahet og manglende vilje til å se det politiske bildet i øynene. Her har striden om finansiering av muren blitt selve symbolet. Muren er jo egentlig ikke noen stor sak for landet USA, men er blitt selve symbolet blant Trumps 40 % kjernevelgere. Trump vet at han ikke kan få viljen sin i denne saken i Kongressen, og at erklæring av nasjonal unntakstilstand vil skape et ramaskrik fulgt av tunge juridiske utfordringer. Og han vet at partiet i Kongressen ikke støtter ham.

Flertallet av amerikanere er nemlig mot en slik mur

Å fortelle kjernevelgerne at han kaster kortene, sitter langt inne, derfor blir det vel et kompromiss med store konsesjoner til demokratiene i migrantsaken, en redusert slant penger til mur/grensevern, og viktigst av alt for Trump: Staten kan holdes åpen. Han har forstått at en ny nedstengning i all hovedsak ville ramme ham – ikke demokratene og dermed et dårlig utgangspunkt for gjenvalg i 2020. Muren er nemlig ikke noe slikt aktivum, flertallet av amerikanere er nemlig mot en slik mur.

Har Mueller noe å komme med?

Rapporten fra Muellers Russland-etterforskning må jo komme snart. Saken har tatt langt lenger tid enn forventet. Det må jo ha en årsak, og den er vel neppe at saken har svekket seg etterhvert og at eventuelle bevis har forvitret.

Her forfølges Trump også av delstatens påtalemyndigheter, som synes å ha mange gode kort på hånden

Snarere er det vel slik at kompleksiteten har økt og at Mueller faktisk har noe saftig å komme med. Om det er nok til å klistre presidenten selv til straffbare forhold i Russlandspørsmålet, altså spørsmålet om samarbeid med russerne under valgkampanjen i 2016, er ikke sikkert, men straffbare forhold kan finnes når man gransker hans økonomiske forhold opp gjennom årene. Her forfølges Trump også av delstatens påtalemyndigheter, som synes å ha mange gode kort på hånden.

Sårbar og selvsikker president

Trump har egentlig ingen sterk innenrikspolitisk agenda å skryte av, utover at den grunnleggende økonomi styrkes måned for måned. Han tar selv all ære for dette, men gjør seg derfor svært sårbar for det tilbakeslaget alle forventer vil komme. Det er vanskelig å ta æren bare for oppgangstiden.

Trump profiterer heller ikke, så langt, på sin migrasjonspolitikk. Flere migranter forlater nå USA enn de som kommer inn, og ikke fordi det er gjennomført spesielt radikale tiltak for å få det til. Snarere skaper migrantmangel nå betydelige utfordringer for amerikansk næringsliv som sårt trenger arbeidskraft, både høyt utdannet og ufaglært.

Trump tenker økonomi i relasjon til allierte, ikke utenriks- og sikkerhetspolitikk

Medicarepolitikken har ikke lykkes, og penger til hans gigantiske infrastrukturprogram finnes ikke, tross rekordhøye budsjettunderskudd. De har gått til skattelettelser og forsvar, og skattelettene er kontroversielle.

Utenrikspolitikken har vært en katastrofe. Trump skaper global usikkerhet og uforutsigbarhet, svekker multinasjonale organisasjoner, internasjonal rettsorden og forholdet til svært viktige allierte. Han erklærer Kina og Russland som USAs strategiske hovedmotstandere, men søker ingen allianser for å oppnå mer tyngde bak sin politikk.

Snarere sår han tvil om sin støtte til land som Japan og Sør-Korea, han etterlater tidligere allierte i Midt-Østen måpende over en uforståelig usammenhengende politikk for regionen, og de europeiske NATO-allierte er i dyp tvil om de lenger har en partner på den andre siden av Atlanteren og om hvordan landet vil reagere i en krise. Trump tenker økonomi i relasjon til allierte, ikke utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Trump har også et stadig mindre verdifullt rådgiverkorps i det Hvite Hus å spille på i vanskelige spørsmål, for ikke å snakke om når kriser oppstår. Det vil han heller ikke ha, han er overbevist om at han selv tar de beste avgjørelsene, ut fra magefølelsen, ikke etter dype vurderinger fra hans omfattende stabs- og etterretningsapparat.

Magre resultater

Trumps utenrikspolitiske resultater har i det hele tatt vært usedvanlig magre. Han har besøkt svært få land sine første to år som president. Han har erklært seg som «the dealmaker of all times», men har knapt landet en avtale av betydning så langt, med et mulig unntak for NAFTA2-avtalen med Mexico og Canada – som forøvrig høster betydelig kritikk i USA.

Han ble fullstendig overrumplet av Kim Jung Un i Singapore, lovte det utrolige, men kan så langt ikke innkassere en eneste positiv virkning av toppmøtet der han ble «forelsket» i den nordkoreanske jyplingen.

Bedre gikk det heller ikke da han skulle lande det store «reset» med Vladimir Putin i Helsinki. «Superforhandleren» Trump ble fullstendig manipulert av eks-KGB agent Putin, og kom absolutt ingen vei: Resultat; et stadig verre forhold til Russland. Midt-Østen-strategien gir absolutt intet håp om suksess, og hans uklarhet overfor Europa gjør at Nato/Europapolitikken så langt fremstår som fullstendig feilslått både på kort og lang sikt.

En mulighet igjen

Da gjenstår det egentlig bare ett eneste mulighetsområde hvor han enda kan rette opp i galskapen. Forholdet til Kina, en avtale som hindrer handelskrig og derved dette spørsmålets åpenbare negative innvirkning på fremtidstro og utviklingen av verdensøkonomien. Også her er utfallet usikkert. Også dette kan nemlig bli et nederlag, på to måter:

  1. Det blir ingen avtale, og fullskala handelskrig bryter ut. Det skjønner selv Trump at langt fra er noen seier, i alle fall ikke på sikt.
  2. Det blir en avtale, men Trump vurderes å ha gitt for mye til kineserne for å komme til det kompromisset han trenger å vise det amerikanske folk. Det avgjørende her blir hvor mye Kina er villig til å gi for å få en avtale. De trenger sårt både å fjerne tollbarrièrene og å fremstå som en seriøs partner for resten av verden, og vet at de må gi noe i spørsmål som transparens, politisk-private kontrollmekanismer, patentoverholdelse, likebehandling av utlendinger og begrenset av offensive cyberoperasjoner, særlig industrispionasje. Men hvor mye tåler den partistyrte «kommuniststaten»?

Riksrett eller ikke?

Vi bør nok også merke oss oppkjøringen mot presidentvalget i 2020. Nancy Pelosi sliter med å disiplinere og dempe sine ivrige nye kongressmedlemmer – rett så mange kvinner blant dem – som ønsker å fremstå som verdensvante initiativbomber, men rett som det er trår inn i dumhetens minefelter.

Hovedspørsmålet før valget vil være dette: Riksrett eller ikke?

Riksrett er et tveegget sverd. Kaster du presidenten det en seier – taper du oppfattes det som unødig politisk obstruksjon som bare svekker USA utad. Også på republikansk side siger det inn at valget nærmer seg.

Det er i grunnen bare ett tema: Støtte Trump eller angripe ham? Her står kandidater i tenkeboksen overfor vanskelige avveininger, og de fleste av de potensielle kandidatene ønsker nok å vente litt før de toner flagg.

Uforutsigbarhet og usikkerhet

Mellom disse «rocks and hard places» befinner altså resten av verden seg for tiden. Uforutsigbarheten er til å ta og føle på. Selv de beste statsledere og eksperter er i komplett villrede om utfallet. Det leder til forsiktighet og planlegging under stor usikkerhet, men også til større grad av nasjonalistisk politikk i lys av globaliseringens svekkelse og behovet for å sikre egne interesser.

Usikkerheten vil vedvare gjennom og utover første kvartal, og risikerer i verste fall å dominere bildet i flere år fremover. Noen analytikere mener endog at dette har skapt så langvarig usikkerhet at selv med en politikkendring i de viktigste landene i løpet av de kommende årene, vil situasjonen vedvare betydelig lengre enn dette – inntil en ny verdensorden hamres ut og forpliktende, respektbasert og internasjonalt samarbeid igjen har kommet på trygg grunn.

Det skjer ikke så fort: I mellomtiden tror de fleste analytikere at det som i utgangspunktet oppleves som et lysende utgangspunkt for vekst i global økonomi er svekket gjennom den skapte geopolitiske usikkerheten, der særlig disse to; forholdet til USA-Kina og det splittede handlingslammede Europa vil trekke forventningene ned.

Les også